Statskirken - en anakronisme

Norge er et av de få land som har en statskirke. Hva som er vitsen vites ikke. Hvorfor denne selvmotsigelsen fortsatt skal bestå er en gåte.
Nå hadde man sjansen til å gjøre noe med dette, men lot den gå fra seg. I stedet for å ta et endelig oppgjør med denne avlegse konstruksjonen, valgte man en bastardløsning, der Kirken får ansette biskoper og proster, mens Staten fremdeles skal finansiere herligheten. Hvorfor denne frykten for å slippe religion ut av myndighetenes klør? Flertallet på Stortinget mener åpenbart at troen ikke er sterk nok til at kirka som institusjon overlever hvis den slippes fri.
Realiteten er at de aller fleste av de 86% registrerte medlemmer i Kirken, den norske, kun er i kirka to ganger i løpet av livet. Den første når vi døpes, den andre når vi dør. I mellomtiden kanskje som gjest i en og annen konfirmasjon eller et bryllup i ny og ne.
Til og med på selveste julaften er det et fåtall som går i kirka, selv om kirkene nok er ganske fulle akkurat denne dagen. I mitt prestegjeld, som har drøye 5500 innbyggere, kommer alle som vil inn i den ene kirka selv på denne dagen. Da er det fremdeles noen ledige seter blant de 400-500 sitteplassene. Det er greit at manvil ha ei kirke som tar vare på tradisjonene. Medlemmene av kirka kan vel gå i kirka fortsatt, selv om Staten ikke skal styre?
I påska rømmer de fleste til sjøs, til fjells eller er hjemme. I kirka går flertallet i alle fall ikke. Hvorfor kan man ikke slippe kirka fri, la den som virkelig tror ta seg av både tro og finanser og la alle oss andre slippe?
Dette har de gjort i Sverige, med suksess. Der har kirka faktisk merket et oppsving i interressen fordi dette betyr noe.
I Norge skryter man av at man har ei demokratisk folkekirke. Alle skal være med å bestemme. Jada; rundt tre prosent av befolkningen bryr seg såpass at de gidder å stemme på sammensettinga av menighetsrådene i den enkelte kommune.
I tillegg argumenteres det med at protestantismen har hatt stor betydning i utviklinga av et demokratisk samfunn. For noe tøv! Kirka og religionen har, sammen med konservative kapitalkrefter alltid vært de siste til å gå med på endringer til beste for allmennheten.
Olav den Hellige har fått den tvilsomme "æren" av å ha innført kristendommen i landet. Hadde folk noe særlig valg? Enten konverterer du, ellers så kapper vi hodet av deg. Heksebrenning er et annet ærefullt kapittel i religionens historie. Kirka sto også selvsagt i første rekke for å innføre kvinnelige prester og biskoper fra 1960 og utover.
Det er patetisk at man lot sjansen gå fra seg til å skille stat og kirke til beste for alle parter og som et skritt videre i samfunnsutviklingen.

Nykapitalismens endelikt

De siste måneders internasjonale finanskatastrofer viser, heldigvis, at den ekstreme høyresidens ukritiske omfavnelse av den råeste kapitalismen er feilslått. Det er det samme hva man kaller uvesenet, turbokapitalisme eller "nyliberalisme"; knefallet for deler av Adam Smiths kapitalismeoppskrift blir en påminnelse om at dette har en tendens til å gå til helvete. Årsaken er at markedets"usynlige hånd" ikke virker. Tilhengerne av denne religionen har trodd at økonomi er en vitenskap på linje med naturvitenskapen. Det er selvsagt tøv. Ingen har tatt med menneskets iboende grådighet.
I den motsatte enden av aksen finner vi en like feilslått økonomisk politikk. Kommunismens ståltro på statlig styring av alt viste seg å være like feilslått. Vest-Europa, med Skandinavia i spissen, har gjennomført et vellykket forsøk med en blandingsøkonomi. Vi kommer nok til å få se mer av dette over hele verden, når de store økonomiene, med hjelp av den forhatte "Staten", langsomt kommer seg på fote igjen.
Det er ganske merkelig at når forbrukeren klager over virkningene av turbokapitalismen fnyser tilhengerne av religionen av dette. Når kapitalistene selv møter veggen (kapitalismen virker), da springer man til myndighetene for å få hjelp. Det i seg selv viser at den ekstreme formen for kapitalisme ikke har livets rett.
Enkelte av nykapitalismens yppersteprester roper høyt om kommunisme og statskapitalisme som det eneste alternativet til de siste årenes økonomiske råkjør. Dette er skremsler. De er redde for at en sunn, demokratisk styrt blandingsøkonomi skal ødelegge deres muligheter til uhemmet å støvsuge vanlige folks lommebøker i sin jakt på størst mulig profitt uten tanke på virkningene.