Statskirken - en anakronisme

Norge er et av de få land som har en statskirke. Hva som er vitsen vites ikke. Hvorfor denne selvmotsigelsen fortsatt skal bestå er en gåte.
Nå hadde man sjansen til å gjøre noe med dette, men lot den gå fra seg. I stedet for å ta et endelig oppgjør med denne avlegse konstruksjonen, valgte man en bastardløsning, der Kirken får ansette biskoper og proster, mens Staten fremdeles skal finansiere herligheten. Hvorfor denne frykten for å slippe religion ut av myndighetenes klør? Flertallet på Stortinget mener åpenbart at troen ikke er sterk nok til at kirka som institusjon overlever hvis den slippes fri.
Realiteten er at de aller fleste av de 86% registrerte medlemmer i Kirken, den norske, kun er i kirka to ganger i løpet av livet. Den første når vi døpes, den andre når vi dør. I mellomtiden kanskje som gjest i en og annen konfirmasjon eller et bryllup i ny og ne.
Til og med på selveste julaften er det et fåtall som går i kirka, selv om kirkene nok er ganske fulle akkurat denne dagen. I mitt prestegjeld, som har drøye 5500 innbyggere, kommer alle som vil inn i den ene kirka selv på denne dagen. Da er det fremdeles noen ledige seter blant de 400-500 sitteplassene. Det er greit at manvil ha ei kirke som tar vare på tradisjonene. Medlemmene av kirka kan vel gå i kirka fortsatt, selv om Staten ikke skal styre?
I påska rømmer de fleste til sjøs, til fjells eller er hjemme. I kirka går flertallet i alle fall ikke. Hvorfor kan man ikke slippe kirka fri, la den som virkelig tror ta seg av både tro og finanser og la alle oss andre slippe?
Dette har de gjort i Sverige, med suksess. Der har kirka faktisk merket et oppsving i interressen fordi dette betyr noe.
I Norge skryter man av at man har ei demokratisk folkekirke. Alle skal være med å bestemme. Jada; rundt tre prosent av befolkningen bryr seg såpass at de gidder å stemme på sammensettinga av menighetsrådene i den enkelte kommune.
I tillegg argumenteres det med at protestantismen har hatt stor betydning i utviklinga av et demokratisk samfunn. For noe tøv! Kirka og religionen har, sammen med konservative kapitalkrefter alltid vært de siste til å gå med på endringer til beste for allmennheten.
Olav den Hellige har fått den tvilsomme "æren" av å ha innført kristendommen i landet. Hadde folk noe særlig valg? Enten konverterer du, ellers så kapper vi hodet av deg. Heksebrenning er et annet ærefullt kapittel i religionens historie. Kirka sto også selvsagt i første rekke for å innføre kvinnelige prester og biskoper fra 1960 og utover.
Det er patetisk at man lot sjansen gå fra seg til å skille stat og kirke til beste for alle parter og som et skritt videre i samfunnsutviklingen.